Publications, Distribution

Localised - Introduction by Anne Szefer Karlsen and Arne Skaug Olsen

Scroll ned for norsk versjon.

Introduction to Localised.

By Anne Szefer Karlsen and Arne Skaug Olsen

The word Biennial stems from Italian and is originally the term to describe an event re-occurring every second year. In contemporary art, however, it has also become the description of a certain format of exhibition. The as of now familiar Biennial Format is a geographically positioned large exhibition displaying art works made by artists often coming from a variety of geographies. For a long time the word biennial was something we associated with only a few places in the world, like Venice and São Paolo, but during the past decades or so there has been a spring tide of new biennials. It is difficult to say if we are permanently flooded or if the tide will withdraw and leave only a few biennials, while the rest will be washed to sea. In the wake of this first wave the City of Bergen has forwarded a proposition to establish a biennial in Bergen, which in turn has resulted in a discussion of if it’s at all advisable to host such a project in Bergen, if it is relevant, important or necessary to do so.

When the biennial format is being discussed, it is usually kept on a general level, and it is impossible to include all the local situations affected by the different biennials. Thus the question of how the locals relate to the biennial becomes secondary. This book aims to localise the discussion and to seriously consider this predicament so often mentioned in passing in the public debate on the biennial. Reading these texts it is apparent that it is precisely this main characteristics of the biennial, the juxtaposition of the local and the international, which is discussed most thoroughly.

Just like the entertainment business the art circuit has been affected by social, political and financial globalisation. And it is first of all these changes which have created favorable conditions for the biennial format as we know it today. Earlier times’ imperialism has had to make way for today’s indigenization[1], meaning that existing cultural phenomena are adapted and adopted by geographical, linguistic or cultural areas. Films and television series are translated from one cultural circuit to another, while local versions of generic game- and reality shows pop up with hardly anyone being aware of their origin. The format is “indigenized”, brands are appropriated. The biennial occupies the art field in the same way pizza occupies the culinary landscape. Inherent in the formatting there is an expectation of recognition no matter where in the world: The biennial has become the art circuit’s proof that we too are part of the globalised world. Just like the nation states needed their museums to signal cultural independence, the biennial today is used to indicate global agency.

One of the traits of the biennial is the juxtaposition of the local and the international. With this book we purposely put on the local spectacles. It would prove impossible to ask a set of international professionals working elsewhere if they think Bergen should host a biennial or not. What qualifications would they have to answer this question? The aim of this book is not to evaluate the answers given in each text. Rather this anthology has become a diverse discussion on whether the Bergen art scene should participate internationally through the format of a biennial or not. There is already a wide international network anchored in Bergen through individuals and institutions, and the urgent question is if it’s interesting to our local setting to adapt to the biennial format, or whether a new format should be created to prove global participation.

There is something extraordinary about a biennial. In the wake of the Lillehammer winter Olympics in Norway in 1994 there was much talk of the so called Olympic-effect – huge expectations were tied to local and national financial growth to happen in the years following this mega sports event. A similar Olympic-effect is talked of several times in relation to the discussion of the proposed Bergen biennial. Opposed to the biennial the Olympics is a one-off event, an expensive one time happening where the preceding discussions revolve around how the investments should be utilised after the event, just as much as how the event itself should be pulled off. Investments necessary to establish a sizeable art event will not vanish in the same way as is the case with the Olympics, they will generate new value. In other words we are not talking about reusing ruins, but about slow construction of something. And this something can have many guises. This is apparent when we take a look at how the local species of biennials separate the one from the other. Dak’Art has a defined geographic focus, the Gwangju Biennale repeatedly occupy the same building, Periferic has grown from individuals’ initiatives, the Johannesburg Biennale made it to two editions, the Shoreditch Biennale only made it to one and the second edition of the Tirana Biennale was set in Prague, but was in the end re-named the first Prague Biennale. In other words, a lot is demanded by those who potentially should create a new format.

A returning and important question working on this anthology has been: Should the Bergen biennial be useful for Bergen? There are many ways to approach such a question, and the answers will mirror the different positions within the Bergen art scene. To say that utility value is the pillar of Norwegian society is not an incorrect claim. Thus it is not surprising to trace scepticism towards the political initiative which is the outset of the proposition of a biennial, but one must at the same time take a closer look at the term utility and its meaning in a larger context. The greatest privilege of the artist is not financial support structures, but the free space she creates by spending her time unproductively, distanced from society’s demand of productivity and utility value. This privilege is under pressure from several sides. A local politically initiated biennial can work as an argument to further instrumentalise the arenas for artistic production and reflection. It is paramount not to lose sight of the fact that the proposition of a Bergen biennial is a question of politics touching upon the Bergen art scene in a principal way. This art event will not only be the largest and most important single initiative in cultural life in Bergen in over fifty years, but it also demands rethinking of local circumstances.

No matter how international ones participation, as an active participant in the field of art one must always feel at home. This “home” does not allude to common origin, but is rather intended as a description of several voices existing simultaneously on the same arena, in a community. This community is not a fixed dimension, as it can be the international arena, just as well as the local context. There is a tendency in the local focus which can be reinforced in a positive direction when encountering the biennial machinery and its audience, much larger than what we are accustomed to in Bergen. At the same time, the local focus in this anthology could border on provincialism which is something we have to be wary of celebrating. By allowing this future event to feel at home is not the same as celebrating one voice, one statement, but allowing and encouraging the event to be the antidote to our own provincialism. What one must pit provincialistic[2] thinking and political instrumentalisation against is disagreement. Arts have a characteristic position as an area of society which situates itself outside of the paradigm of utility governing other parts of society. It is not the role of art to decorate or please, but to display what cannot be displayed otherwise. A sizeable art event in Bergen can become an admonishment to conventional- and consensus oriented thinking both within the arts and society in general, and thus strengthening art as a radical agent. It is by contributing to this unproductive disagreement that the event can become useful, and not by symbolically establishing Bergen as player in the international field of culture.

In other words, the event needs to be useful on arts’ own terms. Because of the conservative characteristics of Bergen, it is important to not forget that the seed of radical culture has had fertile ground in Bergen’s cultural life before. Since this radicalism historically has not been apparent within visual art, an art event of this magnitude will open up for far-reaching consequences in the field of visual arts in Bergen. When politicians think big, those who make up the back bone of the art infrastructure and its primary, most devoted audience must think better. Which is what this book attempts to do: Conservatism and consensus must be met with demands and dissent, disagreement and dynamics in order to recreate itself.

Translated by Anne Szefer Karlsen

[1] See Globalisation and Art Exhibitions by Zoran Eric, in aica press’ online publication Art Criticism & Curatorial Practices in Marginal Contexts – Addis Ababa (Ethiopia), January 2006.
[2] Not provincial, but in the meaning of being anchored in one specific geographic place.


Introduksjon til Lokalisert.

Av Anne Szefer Karlsen og Arne Skaug Olsen

Ordet biennale kommer fra italiensk og betyr opprinnelig et arrangement som gjentas med to års mellomrom. På samtidskunstfeltet har det etter hvert også blitt betegnelsen på et eget utstillingsformat. Biennaleformatet, slik det er mest kjent i dag, er en stedsbundet utstilling i kjempeformat med verk av kunstnere fra et ofte bredt geografisk spekter. Lenge var ordet biennale noe vi forbandt med et fåtall steder i verden, slik som Venezia og São Paolo, men de siste tiårene har det kommet en springflo med nye biennaler. Det er vanskelig å se om det er blitt en permanent oversvømmelse eller om tidevannet vil trekke seg tilbake snart og etterlate seg et fåtall, mens resten skylles på sjøen. I kjølvannet av denne første bølgen har Bergen kommune lagt fram forslag om at Bergen skal etablere en biennale, noe som igjen har resultert i diskusjoner om hvorvidt det er relevant, viktig, nødvendig eller tilrådelig å sette i gang et slikt prosjekt i Bergen.

Biennalediskusjoner foregår ofte på et generelt nivå, og det ikke er mulig å ta med i diskusjonen alle de ulike lokale situasjonene som påvirkes direkte av de ulike biennalene. Derfor kommer spørsmålet om hvordan de lokale forholder seg til biennalen i andre rekke. I denne boken er det et mål å lokalisere diskusjonen for å ta opp denne problemstillingen som ofte nevnes i forbifarten når biennaler diskuteres offentlig. I disse tekstene er det blitt nettopp biennalens særegenhet, møtepunktet mellom det lokale og internasjonale som diskuteres mest inngående.

Som i underholdningsindustrien har kunstens kretsløp blitt påvirket av sosial, politisk og økonomisk globalisering. Det er først og fremst disse endringene som har skapt muligheten, og grobunnen for biennaleformatet slik det ser ut i dag. Den tidligere imperialismen har måttet vike for noe som på engelsk kalles for indigenisation[1]. I dette ligger det at allerede eksisterende kulturelle fenomen tilrettelegges for geografiske, språklige eller kulturelle områder. Filmer og tv-serier oversettes fra én kulturkrets til en annen mens det dukker opp lokale versjoner av generiske konkurranse- og realityprogram som nesten ingen vet hvor ble laget og vist først. Spredningen av et format er blitt vanlig innen media, og er med på å hverdagsliggjøre globaliseringen. Formater blir tilpasset lokale forhold, «indigenised», merkevarer tilpasses. Biennalen okkuperer det kunstneriske feltet på samme måte som pizzaen okkuperer det kulinariske landskapet. I formateringen ligger en forventning om gjenkjennelighet uansett hvor i verden man konsumerer: Biennalen er blitt kunstkretsløpets bevis på at vi også er del av den globaliserte verden. På samme måte som nasjonalstaten trengte et museum for å signalisere kulturell selvstendighet, brukes biennalen i dag for å indikere at man er en global aktør.

En av biennalens mest fremtredende særegenheter er møtet mellom det lokale og det internasjonale. Vi tar med vilje de lokale brillene på i denne boken. Det er umulig å kreve et svar fra et internasjonalt felt med aktører som opererer andre steder enn Bergen om de synes Bergen skal ha en biennale eller ikke. Hvilke forutsetninger vil de ha for å svare? Denne bokens oppgave er ikke å vekte svarene som gis i de ulike tekstene. Boken er blitt en variert diskusjon om hvorvidt Bergens kunstscene skal delta internasjonalt gjennom biennaleformatet eller ikke. Enkeltkunstnere og institusjoner i Bergen har allerede et utstrakt internasjonalt nettverk, og spørsmålet som presser seg fram er om det er interessant for vår lokale situasjon å tilpasse oss biennaleformatet, eller på hvilken måte et nytt format skal finnes opp og tas i bruk for å vise global deltakelse.

Det er noe ekstraordinært ved en biennale. I kjølvannet av vinter-OL på Lillehammer i 1994 var det mye snakk om en såkalt OL-effekt – det var store forventninger til at megasportsarrangementet skulle føre med seg økonomisk vekst lokalt og nasjonalt i årene etter. En slik OL-effekt snakkes det om flere steder i diskusjonen om Bergen skal ha en biennale. I motsetning til en biennale er OL en engangsforeteelse, en kostbar engangsforeteelse der diskusjonen i forkant like mye dreier seg om hva investeringene skal brukes til etterpå som hvordan selve arrangementet skal gjennomføres. Investeringene som skal til for å etablere et større kunstarrangement som deretter bygges opp over tid forsvinner ikke på samme måte som ved et OL, de genererer ny verdi. Det er med andre ord ikke snakk om gjenbruk av ruiner, men om sakte oppbygging av noe. Dette noe kan være så mangt og ta mange ulike former. Dette er tydelig når man ser på hvordan biennaleformatets lokale varianter skiller den ene fra den andre. Dak’Art har et uttalt geografisk fokus, Gwangjubiennalen fyller gjentatte ganger det samme bygget, Periferic har vokst fram fra enkeltpersoners initiativ, Johannesburgbiennalen hadde to utgaver, Shoreditch Biennalen bare én og den andre Tiranabiennalen ble laget i Praha, men ble til slutt kalt den første Prahabiennalen. Med andre ord kreves det mye av den eller de som eventuelt skal skape et nytt format.
Den kanskje mest sentrale problemstillingen i arbeidet med denne boken har vært spørsmålet skal biennalen være nyttig for Bergen? Det er mange måter å angripe et slikt spørsmål, og svarene vil i stor grad speile de forskjellige posisjonene i det bergenske kunstlivet. Det er sannsynligvis ikke en uriktig påstand at nytteverditenkning er det bærende prinsippet i det norske samfunnet. Det er i denne konteksten ikke overraskende at det finnes en viss skepsis til den politiske viljen som er utgangspunktet for forslaget om biennalen, men man må også se på begrepet nytte og betydningen av det i en større kontekst. Kunstnerens største privilegium er ikke økonomiske støtteordninger, men frirommet hun skaper ved å bruke sin tid uproduktivt, altså med avstand til samfunnets krav om produktivitet og nyttetenkning. Denne friheten er under press fra flere hold. En lokalt politisk initiert og finansiert biennale kan fungere som et argument for en utvidet instrumentalisering av arenaene for kunstnerisk produksjon og refleksjon. Det er nødvendig ikke å miste av syne at forslaget om bergensbiennalen er et spørsmål om politikk som berører kunstfeltet i Bergen på en prinsipiell måte. Dette kunstarrangementet vil ikke bare være det største og mest betydningsfulle enkeltinitiativet i Bergens kulturliv på over femti år, den vil også fordre en nytenkning av de lokale forholdene på kunstfeltet.

Uansett hvor internasjonal ens deltakelse er, må man som aktør på kunstfeltet alltid høre hjemme. Dette ’hjemme’ er ikke ment i betydningen felles opprinnelsessted, men heller som en beskrivelse av dét at flere tydelige stemmer eksisterer samtidig på samme arena, i et fellesskap. Fellesskapet vi her beskriver er en omskiftelig størrelse, det kan like gjerne være den internasjonale arenaen som den lokale konteksten. Det er en tendens i det lokale fokuset som kan forsterkes i positiv retning i møte med et biennalemaskineri og et publikum som er betraktelig større enn det vi er vant til i Bergen. Samtidig kan det lokale fokuset i denne boken grense mot en provinsialisme vi må passe oss for å feire. Å tillate dette fremtidige arrangementet å høre hjemme er ikke å feire én stemme, ett utsagn, men å tillate og oppfordre til å gjøre arrangementet til en medisin mot vår egen provinsialisme. Det man må stille opp mot provinsialistisk[2] tenkning og politisk instrumentalisering er uenighet. Kunsten har en særegen posisjon som samfunnsarena i det at den stiller seg selv utenfor nyttetenkningsparadigmet som ellers styrer samfunnet. Det er ikke kunsten og kunstnernes oppgave å behage og dekorere, men å vise det som ikke kan vises på en annen måte enn gjennom kunsten. Et stort kunstarrangement i Bergen kan bli en korreks til vane- og konsensustenkning både innenfor kunsten og i samfunnet ellers. Slik kan det forsterke kunsten som radikal aktør. Det er ved å bidra til denne uproduktive uenigheten at dette kunstarrangementet kan bli nyttig, og ikke gjennom at det symbolsk etablerer Bergen som internasjonal kulturaktør.

Sagt på en annen måte, så må kunstarrangementet være nyttig på kunstens premisser. På grunn av Bergens konservative karakter er det viktig ikke å glemme at spiren til en kulturradikalisme også har hatt grobunn i Bergen. Fordi denne i hovedsak ikke har vært lokalisert til billedkunsten, vil et kunstarrangement på denne størrelsen åpne for å redefinere billedkunstfeltet på en gjennomgripende måte. Når politikerne tenker stort, må aktørene som utgjør infrastrukturen og det primære, mest hengivne publikummet, tenke bedre. Og det er det denne boken et forsøk på å sette i gang: Konservatisme og konsensus må møtes med krav og dissens, uenighet og dynamikk for å gjenskape seg selv.

[1] Se artikkelen Globalisation and Art Exhibitions av Zoran Eric, i aica press sin nettpublikasjon Art Criticism & Curatorial Practices in Marginal Contexts – Addis Ababa (Ethiopia), January 2006.

[2] Ikke provinsiell, men i betydningen å være forankret i en spesifikk geografi.