Publications, Distribution

Localised - Conference Confessions by Anngjerd Rustand

Scroll ned for norsk versjon

Anngjerd Rustand in conversation with Anne Marthe Dyvi, Frøydis Lindén and Julie Lillelien Porter.

We started the web-magazine Ytter[1] in autumn 2008 as first year masters at Bergen National Academy of the Arts[2]. One of our main aims for Ytter as a mediation channel is how to participate and form the local art environment. It’s about preparing to stay in Bergen after studying. The questions have always been there – will we stay after the masters? Will our colleagues stay? These are two closely linked questions because we don’t want to be alone here on the outskirts. That is…it becomes the outskirts in another way if the others leave. The outskirts rings differently depending on when one says it; one doesn’t want to be in the centre when it’s on the outskirt that things are happening.
One thing that can be relevant to our decision about where to be is of course how much is happening on the cultural front here in the city; how it happens and if it includes me, us.

Julie Lillelien Porter (JLP): – In Glasgow, where I did my BA, industry has disappeared over the last forty years. The same can be said about many European cities. The creative industry has become the new giant; art and culture attract people to the city. It’s a new, capitalistic strategy.
Anngjerd Rustand (AR): – Even if politicians have other interests, also economic, do we need to care as long as we are ok? Must there necessarily be some opposition between political interests and artistic quality?
Anne Marthe Dyvi (AMD): – The pitfall can be whether the motivation for a biennial is to create a window for the city or for the tourist industry. If there are people here who really want to cultivate art at the highest level, then of course it’s very exciting. But then one must also leave the form of the biennial open, something I find very interesting – challenging ideas of what a biennial could be. The motivation must lie in generating exciting things, for us who live here and those who’ll come, to make things happen. What if the biennial had a longer duration? One could for example fill Bergen with hundreds of guest artists to live and work with the biennial.
AR: – So this is the way any small Norwegian village could have its own large international festival. The ambitions must lie elsewhere. The important thing is to build something up over time. It can well be small, as long as the quality is high.
AMD: – I think it has a lot to do with agenda. If it’s an attraction we need, if we just want people to travel here, then we should find another way. We have to start with what we already have. What we have in Bergen is an exciting, positive, open and comprehensive art environment, a place where people like to be that’s under development and on the way to being even better.
AR: – But does the art scene want a biennial? One is always skeptical to ideas that come from politicians.
AMD: – It’s interesting that artists can’t accept creative suggestions. The Council should get its good ideas from us and then finance them.
JLP: – But is it just money we want? What do we want? This is exactly what needs to be discussed at the Conference.
AR: – Yes, do we want a biennial? Will you want a biennial if you’re offered one?
Frøydis Lindén (FL): – Is there scope for it here in Norway? It also has to be seen in the light of societal interest in visual art. How big is it? We do have Momentum[3] and LIAF[4].
AR: – Why does one want a biennial when one has problems attracting enough people to a music festival? One can’t earn money from it can one?
JLP: – Is that the political agenda for such a new industry?
AR: – To teach people to like art and use money on art experience? There are limits to how large the Norwegian art audience can be. One has to think about an international audience.
AMD: – Perhaps the question concerns the form of modern travel. Now we’ll see what the financial crisis does with those of our generation, not of course those with artist-income but those with a bit more money than we have. They can have summer holiday, a biennial and Fløyen.
AMD: – If they manage to sell that packet to the bourgeoisie, like Bergen International Festival[5], then I don’t know if I want to go.
FL: – That’s the horror scenario. But what if one is optimistic about it and manages to open Bergen’s conservative art audience up to the point where they dare invest in slightly different art than they normally do, something other than sculptures and wall works?
AMD: – I’m thinking maybe we shouldn’t give a shit about that public – that this biennial will be quite frankly wonderful and we can just enjoy ourselves for state funds for one week in October – that one begins with art and achieves artistic reward later.
FL: – Will we manage to maintain that level of integrity? How do we guarantee that?
AMD: – I don’t think the money will be there when the time comes. The circumstances today are not what they were at the time the biennial was suggested.
AR: – At least we have a Biennial Conference. To investigate the biennial as a form is surely interesting in itself. Have we gone wrong even if it doesn’t result in a biennial? The discourse we create will in itself contribute to developing the environment we will participate in.
AR: – But what are you thinking about… imagine there will be a biennial with an international profile: What is our role – here, as graduate artists and students? Are we just audience that walk around and look at the international stars? Or do we have an active role?
JLP: – I think we can have an active role. But it depends on who one knows, who’s involved, what one wants, exactly as it is with everything else in art life.
AMD: – I remember that the Istanbul Biennial had a section of the exhibition area for student work; one considered that art in the same way as all the rest, as an integrated part.
AR: – Then there’s also the possibility of organizing things oneself, alongside the larger events.
AMD: – We could set up a little hut on Torgallmenningen.
AR: – In Stockholm they have that artist-run Supermarket alongside that commercial art “Market”. Maybe we’ll be disappointed with the direction this takes and organize our own, much better festival.
JLP: – Maybe as a contrast, but according to what you said Anne Marthe. Bergen National Academy of the Arts is a large and integrated part of the art scene in Bergen. There must be a thousand ways to include the school.
AMD: – Then one must also include the school at student level. Administration will surely have a finger in this pie but that doesn’t mean that we will.
AMD: – I think such a biennial will be spacious enough to include us as well. The danger with a large biennial is the institutional power structure. The un-organised art scene must also have its place.
AR: – But if there could be scope for some fluid boundaries? There could be arrangements on the outside…in the boundaries between the festival and the self-organized. What if there were some open sections, where one could apply for festival funds for more experimental projects as part of the program?

Translated by Gillian Carson

1) Ytter is a Norwegain word denoting several ideas, such as ’outskirts’ and ’statement’.
2) Bergen National Academy of the Arts (KHiB) is one out of four national institutions offering education on higher level in visual art and design. KHiB was founded 1996 by the union of The National College of Art and Design (founded 1909 as Bergen School of Applied Arts) and National Academy of Fine Arts (founded 1973).
3) Momentum is a Nordic biennial for contemporary art localized in Moss outside of Oslo, held for the first time in1998. The biennial has two exhibition venues: Galleri F15 and Bryggeriet.
4) Lofoten International Art Festival (LIAF) is a biennial for contemporary art based in Svolvær in Lofoten in the northern part of Norway, held for the first time in 1999.
5) Bergen International Festival is an annual music- and culture festival held in late May, early June. The festival is the largest of its kind in the Nordic region and consists of a wide array of events featuring music, theatre, dance, literature, visual arts and folklore on a high international level. Established in 1953.



Anngjerd Rustand i samtale med Anne Marthe Dyvi, Frøydis Lindén og Julie Lillelien Porter.

Vi fire startet opp nettmagasinet Ytter høsten 2008, som førsteårs masterstudenter ved Kunsthøgskolen i Bergen.[1] Et av hovedformålene med Ytter som formidlingskanal er det å selv være med og forme det lokale kunstmiljøet. Det handler om å legge til rette for å kunne være her også etter studiene. For spørsmålene har vært der hele veien – vil vi bli her etter masteren? Blir de andre vi kjenner også? To ting som henger nøye sammen, for vi vil jo ikke være alene her i utkanten. Det vil si, det blir utkant på en annen måte om de andre drar. Utkanten klinger vidt forskjellig avhengig av når man sier det. Man vil ikke være i sentrum akkurat når det er i utkanten ting er i ferd med å skje.
Én ting som kan være med på å avgjøre hvor vi vil være, er selvfølgelig hvor mye som skjer på kulturfronten her i byen, på hvilken måte det skjer, og om det angår meg, oss.

Julie Lillelien Porter (JLP): – I Glasgow, hvor jeg tok bachelorgraden min, har industrien blitt borte i løpet av de siste førti åra. Det samme gjelder mange europeiske byer. Den kreative industrien har blitt det nye store, kunst og kultur skal trekke folk til byen. Det er en sånn nykapitalistisk strategi.
Anngjerd Rustand (AR): – Selv om politikerne har flere interesser, også økonomiske, behøver vi å bry oss så lenge det kommer oss til gode? Må det nødvendigvis være noen motsetning mellom politiske interesser og kunstnerisk kvalitet?
Anne Marthe Dyvi (AMD): – Det som kan være fallgruven, er hvis motivasjonen for å ha en biennale er å skape et utstillingsvindu for byen eller for turistnæringen. Hvis det er aktører her som virkelig vil dyrke frem kunst på høyeste nivå, så er det jo dritspennende. Men da må man også stille åpen biennaleformen. Der tenker jeg at det ligger ganske mye interessant – hvis man utfordrer ideene om hva en biennale kan være. Motivasjonen må være å generere spennende ting for oss som bor her og de som kommer, få ting til å skje. Hva hvis biennalen ble trukket lenger ut i tid? Man kan for eksempel fylle Bergen opp med hundre gjestekunstnere som skal bo her i lengre tid og jobbe med biennalen.
AR: – Så er det dette med at ethvert lite norsk tettsted skal ha sin egen verdens største festival, da. Ambisjonene må ligge et annet sted. Det viktige må være å bygge noe opp over tid. Det kan godt være lite så lenge kvaliteten er høy.
AMD: – Det tror jeg har mye med agenda å gjøre. Hvis det er en attraksjon vi trenger, hvis vi bare skal få folk til å reise hit, så får vi finne på noe annet. Vi må ta utgangspunkt i det vi har her. Det vi har i Bergen er et kunstmiljø som er spennende, positivt, åpent og inkluderende, et sted hvor folk liker å være, som er under utvikling og som holder på å bli enda bedre.
AR: – Men vil kunstmiljøet ha en biennale? Man blir jo alltid skeptisk til ideer som kommer fra politikerhold.
AMD: – Det er interessant at kunstnere ikke tåler å få kreative forslag, dem er det vi som skal komme med. Kommunen skal jo få sånne gode ideer av oss, og så skal de komme etter med penger.
JLP: – Men er det bare penger vi vil ha? Hva er det vi vil ha? Det er jo nettopp det som må diskuteres på konferansen.
AR: – Ja, vil vi ha en biennale? Vil dere ha en biennale hvis dere blir tilbudt en?
Frøydis Lindén (FL): – Er det plass til det her i Norge da? Det må jo sees ut fra samfunnets interesse for billedkunst også. Hvor stor er den? Vi har Momentum[2] og Lofoten Internasjonale Kunstfestival (LIAF)[3].
AR: – Hvorfor vil man ha kunstbiennale når man har problemer med å få nok folk til en musikkfestival? Man kan ikke tjene penger på det, kan man det?
JLP: – Er det det som er agendaen til politikerne med en sånn ny industri?
AR: – At man skal lære folk å like kunst og bruke penger på kunstopplevelser? Det er grenser for hvor stort norsk kunstpublikum er. Man må jo tenke på å trekke et utenlandsk publikum.
AMD: – Spørsmålet er kanskje hva som er den moderne reiseformen. Nå får vi jo se hva finanskrisen gjør med de som er i vår generasjon, selvfølgelig ikke de som har kunstnerlønner da, men de som har litt mer midler enn oss. De kan få både sommerferie og biennale og Fløyen liksom.
Hvis de greier å selge den pakken inn til fiffen, som Festspillene[4], da vet ikke jeg om jeg har så lyst til å gå.
FL: – Det er jo skrekkscenarioet. Men hva hvis man klarer å bli optimistisk i forhold til det, klarer å få det bergenske konservative kunstpublikummet til å åpne opp, og tørre å investere i litt annen kunst enn det de gjør, annet enn de skulpturene og maleriene på veggene?
AMD: – Jeg tenker at kanskje vi bare skulle gi faen i det publikummet – at den biennalen rett og slett blir så utrolig bra at vi bare går og koser oss for statlige midler en uke i oktober – at man begynner med kunst og får kunstnæring i tillegg etter hvert.
FL: – Klarer vi å holde på den integriteten? Hvordan sikrer vi den?
AMD: – Jeg tror ikke de pengene er her, jeg, når vi kommer så langt. Tiden er en annen i dag enn da denne biennalen ble funnet på.
AR: – Vi har i hvert fall fått en biennalekonferanse. Å utforske biennalen som form er helt sikkert interessant i seg selv. Vi har vel ikke feilet selv om den ikke resulterer i en biennale? Samtalene vi skaper er jo i seg selv med på å utvikle det miljøet vi skal være en del av.
AR: – Men hva tenker dere om… si nå at det ble en biennale med en internasjonal profil: Hva er vår rolle – her, som nyutdannede kunstnere og studenter? Er vi bare publikum som går rundt og ser på de internasjonale stjernene? Eller har vi en aktiv rolle?
JLP: – Jeg tror vi kan ha en aktiv rolle. Men det går jo på hvem en kjenner, hvem som er involvert, hva man vil, sånn som med alt mulig annet i kunstlivet.
AMD: – Jeg husker at på Istanbulbiennalen var det en del av utstillingsområdet som studenter stod for. Du så jo på den kunsten på samme måte som på det andre, det var en integrert del.
AR: – Men så er det også det at man begynner å organisere ting selv, på siden av de store arrangementene.
AMD: – Vi får sette opp en liten bod på Torgallmenningen.
AR: – I Stockholm har de det kunstnerdrevne Supermarket samtidig som den kommersielle kunstmessen, Market. Det kan jo bli sånn at vi er misfornøyde med retningen dette tar og lager vår egen festival som blir mye bedre.
JLP: – Et motstykke da. Men sånn i forhold til det som du sa, Anne Marthe. Kunsthøgskolen er jo en stor og integrert del av kunstscenen i Bergen uansett. Det må være tusen måter å inkludere skolen på.
AMD: – Da må man også få med skolen på studentnivå. For administrasjonen kommer helt sikkert til å ha en finger med i dette her, men det betyr ikke at vi har det.
AMD: – Jeg tror det skal være romslig innenfor en sånn biennale, det skal være plass til oss også. Faren med en stor biennale er de maktstrukturene som finnes i institusjonen. Det urene kunstlivet må få sin plass der også.
AR: – Men om det kunne være rom for litt flytende overganger? Det kunne vært arrangementer i utkanten, altså i grenseområdet mellom festivalen og det selvorganiserte. Hva om det var noen åpne poster hvor man kunne søke penger fra denne festivalen til å gjøre noe som var litt mer eksperimentelt og løst i formen, som likevel kunne stå som en del av programmet?

1) Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB) er en av fire nasjonale institusjoner som tilbyr høyere utdanning innen visuell kunst og design. KHiB ble opprettet i 1996 gjennom sammenslåingen av Statens høgskole for kunsthåndverk og design (grunnlagt 1909 som Bergen Kunsthåndverksskole) og Vestlandets Kunstakademi (opprettet 1973).
2) Momentum er en nordisk biennale for samtidskunst lokalisert i Moss utenfor Oslo. Første gang arrangert i 1998. Har i dag to visningsarenaer: Galleri F15 og Bryggeriet.
3) Lofoten International Art Festival (LIAF) er en biennale for samtidskunst med base i Svolvær i Lofoten, arrangert første gang i 1999.
4) Festspillene i Bergen, en musikk- og kulturfestival som arrangeres i slutten av mai og begynnelsen av juni hvert år. Festivalen er Nordens største i sin sjanger og rommer en mengde arrangementer innen musikk, teater, dans, litteratur, billedkunst og folklore på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå. Første gang arrangert i 1953.